Om kunstverket
Bjørn Nørgaards skulptur Steinkirka har sitt formale utgangspunkt i kirke- og tempelarkitektur. Formen ligner norske stavkirker fra tidlig middelalder, men henviser også til andre kulturers sakralarkitektur. Stavkirkene var bygget av tre, men her har kunstneren anvendt den lokale granitten som byggemateriale. Strukturen er plassert på tradisjonelt vis i kirkesammenheng, fra øst mot vest. Til tross for sin likhet med en kirke, er dette byggverket likevel et bilde av en kirke eller et tempel. Selv om det minner om visse symbolske modeller fra kirkearkitekturen, og til tross for at betrakteren ikke bare tilbys en visuell opplevelse, men dessuten kan gå fysisk inn i det beskyttede rommet som skulpturen skaper med sine steinvegger.
Skulpturens indre vegger er dekket med tegninger. Kunstneren sier selv at de figurene som er tegnet på veggen i sør, bor i dette huset, mens de som er avbildet på nordveggen, er hjemløse, urolige sjeler. Kjernen i skulpturen synes å være rommet, som gir mulighet til et stille øyeblikk av ettertanke, en stund da vi kan veve våre fortellinger inn i en større tidsgobelin.
Maaretta Jaukkuri
.................................................
Bjørn Nørgaard's Stone House has its formal roots in church and temple architecture. Its shape resembles that of Norwegian 'stave churches' from the early Middle Ages, but also bears references to the sacral architecture of other cultures. The stave churches were made of wood, but here the local granite has been used. The structure has been aligned in the landscape in traditional church manner, i.e. in an East-West direction.
Despite its resemblance to a church, the building is nevertheless a picture of a church or a temple, even if it echoes certain symbolic models from church architectures, and despite the fact that the viewer is given not only a visual experience, but can also enter physically into the protective space created by the sculpture and its stone walls.
The interior walls of the sculpture are covered with drawings. Nørgaard himself has said that the figures drawn on the southern wall live in the building while those depicted on the northern wall are homeless, restless souls.
The heart of the sculpture seems to be its interior space, which provides us with an opportunity for a quiet moment of contemplation, a time when we can weave our own narratives into a larger time tapestry.