Om kunstverket
Steinar Christensens skulptur Stella Maris består av en gruppe med objekter som ligger på den steinete bakken. Det hele kan minne om et stilleben, med dets typiske påpeking av livets forgjengelighet. Formene er kantete og harde som konsonantene i språket, og har den vertikale karakteren som et ord eller utsagn har. Vokalene blir da bakken eller jorden som skulpturen spiller seg ut mot som et avbalanserende element.
Symbolene Steinar Christensen har valgt, og kombinasjonen av dem, vitner om en omsorg for den tiden og det samfunnet vi lever i. Sammensettingen av gjenstandene er som en kommentar. Vi stirrer tilbake på vår egen sivilisasjon fra et tenkt sted i fremtiden. Vi undres om gjenstandene er på vei ut i sjøen, eller om sjøen har båret dem tilbake til bredden hvor de engang oppsto.
Maaretta Jaukkuri
...................................................................
Steinar Christensen's sculpture Stella Maris consists of a composition of objects placed directly on the rocky ground. Its visual presence is reminiscent of still life's, with their accentuation of the ephemerality of life.
The shapes of the objects are like consonants, those letters that are hard-edged and bear the vertical quality of a word or a statement. The role of the vowels, the balancing middleground, is taken here by the actual natural ground in the scene of the sculpture.
Christensen's selection of symbols for this sculpture seems to tell us of a concern for the time and culture in which we are living. The combination of these objects also contains a commentary on them. We are made to look back at our civilisation as if from an imagined point in the future. We ponder whether the objects are on the way to the sea, which almost reaches the site, or has the sea carried them back to their shores of origin?