• Se alle
  • Billedkunst
  • Skulptur
  • Arkitektur
  • Natur
  • Annet
  • Kulturminner

Havmannen

Av Antony Gormley (1995)

Om kunstverket

Havmannen står i Ranfjorden ca. 15 m fra strandkanten. Vannflaten følger tidevannets forandringer, og i det vannet står på det høyeste, når det opp til figurens lår. Skulpturens plassering er også definert gjennom dens relasjon til tettstedets struktur.

Skulpturen står vendt med ryggen mot byen og ser mot fjorden i retning det åpne havet. Skulpturen ser ut til å være falt i sine egne tanker, vendt mot sitt indre rom både som en fysisk og psykisk tilstand. Til tross for størrelsen er denne skulpturen ikke noe monument. Dens retorikk henvender seg til hver og en av oss individuelt, og diskusjonen er privat. Den tilslører de erfaringer vi ikke kan dele med andre. Vi bygger vår følelse av fellesskap på den tro at vi deler disse eksistensielle opplevelsene med hverandre.

Tar man et steg lenger bort og ser skulpturen i sine omgivelser, i landskapet som formes av byen og dens bygninger, fjorden med vannet og fjellene med sine intrikate steinformasjoner, opplever man at skulpturen mister sin materielt tunge tilværelse og forvandles til en sort form, nesten som et hull eller en negativ form skulptert i luften.

Maaretta Jaukkuri

.............................................................................

Havmannen stands in the water of the Ranfjord about 15 metres from the water's edge. The surface of the water rises and falls with the tide. The sculpture's position is also defined by its relationship with the town's structure.

The sculpture stands with its back turned towards the town, and looks out over the fjord, in the direction of the open sea. It seems to be concentrating on its own thoughts, turning inwards to its inner space, both as a physical and a mental state. Despite its scale, this sculpture is no monument. Its rhetoric is directed at each one of us individually, and this discussion is private. It belongs to the experiences that we cannot share with others. We base our sense of having something in common on the belief that we share these existential experiences with each other.

If we take a step further away and look at the sculpture in its setting, in the landscape formed by the town and its buildings, the fjord with its water and the fells with their intricate stone formations, we can experience the sculpture losing its materially heavy presence and being transformed into a black outline, almost a hole or a negative form sculpted in the air.

Relaterte artikler